KRISTIN SKAARE - "ER"

Hun inviterer lytterne inn i et stille, ambient og melodisk rom


Hun begynte sin karriere i musikkbransjen som vikar for en full pianistog har siden spilt med utallige norske og internasjonale artister.
Hun lar seg bortimot hudløst inspirere og influere av omgivelsene –
enten det er sirenene fra utrykningene 22. juli eller en flue som
forstyrrer henne mens hun improviserer.

Kristin Skaare utgir nå sitt tredje solo-album. Den forrige het ”VAR”.
Nå kommer ”ER”, og hun er tilbake der hun debuterte i 1999: På
Kirkelig Kulturverksted.

”ER” er en instrumentalplate med Kristin Skaares flygel i sentrum for
alt som skjer. Produksjonen har rom nok i seg til at lytteren kan
bringe noe av sitt eget med seg inn i musikken. Så mange innspillinger
nå lages med tanke på å “skyte gjennom” i radiospilling. Dette er en
produksjon som går en litt annen vei. Den er mikset av Kai Løland
som har tatt vare på dynamikken og unnlatt å bruke komprimering
og andre teknikker for å pakke sammen og mette lydbildet.

-Jeg har gått inn i et stille rom, søkt å høre hva som oppstår i meg
utfra en stillhet, sier Kristin om sitt nye prosjekt. Hun har i over 20 år
fått regelmessig undervisning i meditasjonslære, men går ikke med
på å kalle musikken sin for ”meditasjonsmusikk”. Likevel nekter hun
ikke for at den er meditativ.

I tillegg til Kristin og flygelet hennes medvirker Ole Henrik Moe og
Kari Rønnekleiv på fiolin og Erland Dahlen på perkusjon.

I buketten av egne komposisjoner har Kristin Skaare også tatt med
noen kjente sanger, bl.a. ”Til Ungdommen” og ”Barndomsminne fra
Nordland”. -Det kan være godt med noen knagger, noe man kan
kjenne igjen oppi det nye som skapes her og nå, og vi har også lektmed klisjeer, enten de er fra samtidskomponister, populærmusikk,
klassisk musikk eller jazz, sier hun.

Kristin har forsynt omslaget med en liten historie til hver låt. Her er
en av dem, til komposisjonen ”VÅR FLUES KIRKE”:

-Denne er inspirert av en ualminnelig fet, lat og ekkel flue. Den slo
leir på flygel-tangentene under hele innspillingen. Hvis den rørte på
seg, var det innen en radius på et par tangenter, og den vendte alltid
tilbake til utgangspunktet. Jeg forsøkte å spille den vekk, men uten
hell. Det kommer en salme ut av denne friksjonen: “Ingen vinner fremtil den evige ro”. Jeg tror denne flua var helt uenig i den påstanden…
Releasetreff på Bare Jazz fredag 23. august kl. 15.00