PRAYERS

- En utstilling om makt og avmakt

17 – 25. august 2019


Se for deg at du kommer inn i et gammelt kirkerom. Med forventning. Du vet sånn omtrent hva du vil finne der inne. I tillegg til kunsten du har kommet for å se, vet du at du møter søyler og prekestol, alter og buevinduer.
Men denne gangen kan du ikke se noe av dette. Det eneste du kan se, eller snarere fornemme, er to enorme gullballonger som svever over deg. De henger så lavt at du så vidt kan gå under.Det er overveldende, det er voldsomt. Og det er fascinerende. De fyller hele langskipet! Etter hvert som du beveger deg innover i rommet, ser du at «ballongene» ikke bare er ballonger. De har form, de ligner noe du har sett før… Det er stridsvogner, det er krigstanks.

Denne kunstinstallasjonen ble første gang presentert ved den midtøstenbaserte festivalen Redzone i Beirut, mai 2018. Sammen med Kirkelig Kulturverksted, og med støtte fra UD, arbeider festivalen for kunstens og kunstneres frihet i dette området. Kunstens samfunnsoppdrag som lyskaster og kommentator; dens kraft og mulighet til å åpne dører, åpne tanker og dialoger blir særlig tydelig i land som i stor grad har regulert kunstnere og deres arbeid. Men også i dette rommet – med sin symboltyngde, sin historie og sin maktrepresentasjon, får dette verket en meget interessant dimensjon. Hva er makt – og når og hvordan inntreffer omslaget hvor den blir til avmakt; hvor håpløshet blir til bønner? Når blir ekte drapsvogner til dataspill, piksler og virtuelle krigsstørrelser, og hva skjer når de fylles med luft og dekkes med den symbolske gullfargen? Den enorme uretten som gjøres mot menneskeheten gjennom en stadig voksende våpenindustri, hvor en rik, marginal elite sitter med svimlende utbytte, kan vi «glemme» den hvis bre gullfargen er vakker nok? Dyp nok? Skinnende nok?

Kan gullmyntene (eller kanskje sølvmyntene, gitt rommet og rammen) døyve den norske, kollektive samvittigheten? For VI er da vitterlig også krigsprofitører! Og plasseringen av dødsskvadronene i et kirkerom, kan den gi fortellingen om maktmisbruk og
frykt andre valører, klanger og dimensjoner? Kan lettheten og sårbarheten i verket gi noe av den tyngden og alvoret vi trenger for å se disse sannhetene?

Installasjonen, som opprinnelig bar navnet Economy of Effort pays the price, er laget av den egyptiske kunstneren Mohamed El-Masry, som arbeider primært politisk og samfunnskritisk. Selv sier kunstneren om valget av artefakter og utforming: The concept of using tanks as a model representing the entire system of industrialization and the consequent economic policies and political conflicts at the expense of many human considerations. The tanks also represent the sovereign, political, economic, and elite approach that manipulates people and their destinies in order to find a market for them.

Kulturkirken Jakob er stolte over å presentere denne installasjonen – i samarbeid med UD, Culture Resource المورد الثقافي,
Redzone Festival og kunstneren selv; Mohamed Elmasry .
Billetter i døra; betales med kort eller Vipps.

I løpet av utstillingsperioden blir også følgende arrangementer koblet til utstillingen og dens tematikk:

Tomms verden: Norge – Fredsmegler og Våpeneksportør, 20.08
Svovelpreken: Bomber og Bistand, 21.08
Jakobmesse, 25.08

 

Helga-Marie Nordbys kommentar/ innledning til verket:

ELEFANTEN I ROMMET

To oppblåsbare, gullforgylte stridsvogner i naturlig størrelse fyller kirkerommet. Den ene en kopi av en amerikansk (M1A1) tanks, den andre en russisk (T90). To av verdens supermakter økonomisk og militært svevende front mot front i kirkens langskip; våpenkappløp, kald krig, Trump versus Putin. Ballongtanksene oser maktelite, kapital og Krig, men også av underholdningsindustri, feiring og fest, bruk-og-kast. Tilsammen blir dette både fryktinngytende og forførende.

Ballonger

Fra barneleker til militærindustri, ulike former fylt med luft har hatt sin funksjon i nesten alle segmenter av menneskelivet, også i kunsten. Vi finner eksempler på oppblåsbare kunstverk helt tilbake på 1800-tallet hvor varmlufts ballonger ble dekket med fargesterke og fantasirike mønstre. Men det var først på 1960-tallet at oppblåsbare gjenstander ble «allemannseie» og flittig brukt innen reklame, barneunderholdning og som feriedekorasjoner. Det var også på 60-tallet at pop-kunstnerne Andy Warhol og Claes Oldenburg skapte sine første luftfylte kunstverk. Andy Warhols installasjon «Silver Clouds» (1966) består av et rom fylt med svevende ballongputer i sølv. De er fylt med en blanding av luft og helium slik at de akkurat løfter seg fra bakken, men ikke nok til at de svever opp i taket. De lette sølvskyene flyter bekymringsløst rundt i rommet, bumper inn i hverandre og i publikum som besøker utstillingen. Claes Oldenburg (f. 1929) er mest kjent for sine overdimensjonerte skulpturer i offentlig rom av hverdagsgjenstander som en tannpastatube, hamburger, pølse i brød eller en leppestift. Mange av hans skulpturer er også fylt med luft. Som for de andre pop-kunstnerne var masse-kultur og konsumerisme Oldenburgs hovedtema. Andre kjente og nyere eksempler på kunstnere som benytter seg av luft og ballonger er Jeff Koons og Paul McCarthy. Koons begynte å lage sine ballongkunstverk på slutten av 1970-tallet da han eksperimenterte med readymades. Kaniner og blomster er gjennomgående former hos han. Der Koons beholder og spiller på det sympatiske, søte og friksjonsløse i sine skulpturer har Paul McCarthy gjort seg til en talsmann for det skitne, skamfulle og paradoksale i amerikansk kultur. En av hans mest kjente oppblåsbare verk er rett og slett en megastor haug med bæsj, «Complex Shit» fra 2007. En av flere fellesnevnere for disse kunstnerne er at de kommenterer og kritiserer amerikansk kultur i sine arbeider.

Stridsmaskiner

Storbritannia var ledende i utviklingen av tanks under 1. verdens krig. Winston Churchill var på den tiden marineminister og nedsatte Landskipkommiteen for å utvikle det nye våpenet. Den første britiske stridsvognen var i bruk under slaget ved Somme i 1916, og i 1917 hadde franskmennene utviklet sin første stridsvogn med utgangspunkt i en beltegående traktor. Stridsvognen var med på å gjøre skyttergravskrigene umoderne, og tusener av stridsvogner i bruk av britiske og franske styrker var med på å bidra til allierte seire. Siden 2. Verdens krig har tanksen spilt en nøkkelrolle for det militære, og i dag er det ca. 60 000 tanks i aktiv tjeneste på verdensbasis. Norge er nå inne i en prosess for å bytte ut sine eldre stridsvogner med moderniserte og høyteknologiske panservogner.  Militær teknologi har nådd et punkt hvor ubemannede tanks, land-droner er mulig. Tanksen er i dag et slags innbegrep på krig og militær kamp.

Gull

Gull var et av de første metallene som ble bearbeidet av mennesker. Fordi det forekom i ren og naturlig form var det lett å bearbeide og hadde et vakkert og holdbart utseende. Historikerne mener det var egypterne og sumererne som oppdaget gullet for omtrent 7 000 år siden. I mange kulturer er metallet ansett for å ha magiske krefter og ble derfor brukt som religiøst symbol. For kirken og kongemakt var gullet både et symbol og bevis på deres gudgitte og verdslige makt. Gull er også generelt blitt brukt som økonomisk verdimåler om både nasjoner og enkeltindividers verdi og status. Gjennom tidene er gull også blitt flittig brukt i kunstnerisk utsmykking. Gull representerer som ingenting annet kombinasjonen makt, rikdom og skjønnhet.

Makt og avmakt

Den tvetydige installasjonen i Jakobs kirke skapt av den egyptiske kunstneren Mohammad El-Masry er bygget rundt disse tre elementene: ballong, tanks og gull. Verket som opprinnelig har tittelen Economy of Effort Pays the Price er en krass kommentar til kapitalismens hensynsløshet. Ballongtanksene i gull representerer for El-Masry hele det industrielle systemet, dets tilhørende økonomiske politikk og politiske konflikter som ikke tar menneskelige hensyn, og som i tillegg manipulerer og kontrollerer oss til markedsstyrte, passive konsumenter.

 

Economy of Effort Pays the Price ble først laget for en kunstfestival i Beirut, men verket som ble produsert i Kina, ble stoppet på grensen og nådde aldri frem til festivalen i tide.

Kulturkirken Jakob er en arena for alle typer kunstuttrykk og en pådriver for økt bruk av kirker i allmennhet som kunstrom. Dette muliggjør en annen type dialog og diskurs i kirkerommet. Kulturkirken ønsker å arbeide med spørsmål mer enn svar, adressere maktstrukturer, vedtatte sannheter og politiske agendaer, samt rette et kritisk søkelys mot sosial urettferdighet og prosesser som styrker systemet og svekker individet.

El-Masrys kunstverk er nå installert i Kulturkirken Jakob og utstillingen har fått tittelen Prayers – En utstilling om makt og avmakt. Hva skjer når de luftfylte, gullforgylte krigsmaskinene inntar et kirkerom i Norge? Hva slags spørsmål oppstår, hva adresseres?

Det er ikke til å komme utenom at kirkens pasifistiske budskap har hatt magre kår i store deler av kirkens historie. Etter at kirken ble bærende religion i det romerske riket, har kirken ofte uten motforestillinger støttet makthaveres militære eventyr. Kirken har også selv vært drivkraften bak en rekke kriger og voldelige strider, vel så ofte drevet av «mammon» som av misjonering. Krig og kapitalisme går hånd i hånd, de handler begge om ekspansjon og om å få kontroll over marked og midler.

Kirken er ikke lenger en krigshisser. Fredsbudskap og medmenneskelighet er grunnleggende. Den norske kirke er i dag sterkt engasjert i internasjonalt fredsarbeid. Der hvor mottoet tidligere var «rettferdig krig» snakker man nå om «rettferdig fred». Å være aktiv fredsformilder er kanskje kirkens viktigste oppgave. Tanksene i kirkeskipet minner oss på og tydeliggjør dette ansvaret: Kirken skal stå i bresjen for kampen for fred og demokrati i verden.

Norge regner seg selv som en fredsnasjon, vi deler ut Nobels fredspris og er aktive i fredsmekling. Men vi er også medlem av NATO og vi er involvert i krigshandlinger på andre måter: Den pågående borgerkrigen i Jemen har blitt verdens største humanitære katastrofe. 10 000 mennesker har blitt drept siden bombingen startet i 2015. Rundt 22 millioner mennesker (80% av befolkningen) har behov for humanitær hjelp og 3 millioner er på flukt. Siden krigens start har Norge eksportert våpen, militært materiell og flerbruksvarer til landene som kriger i Jemen, til enorm profitt. Regjeringen har stanset noe av eksporten, men lar likevel døren stå på gløtt. Ikke bare risikerer vi at norsk materiell bidrar til å forverre krigen og de humanitære behovene, vi uttrykker også en realpolitisk støtte til landene som kriger ved å selge dem verdens mest strategiske og politiske handelsvare, nemlig krigsmateriell. Vi fredsmekler med den ene hånden og «skyter» med den andre.

Dette synes å være Norges store paradoks og vår «elefanten i rommet».

Kulturkirkens plassering av ballongtanksene synes mer enn noe annet å være en tydelig kritikk av Norges våpenindustri og vår aktive rolle i dagens kriger og konflikter. Ikke som fredsmekler, men som krigsprofitør. På den måten er Norge som USA og Russland, en av bærebjelkene i den hensynsløse kapitalismen som styrer verden. De gullforgylte stridsvognene retter sine kanoner mot oss.