Tomms verden: Samtaler under hvitt flagg

Norge - hvor godhet er et skjellsord

17. april 2018


19:00

Har «godhet» blitt et skjellsord?

Ledet av
Tomm Kristiansen

Deltakere:
Asle Toje – medlem av Nobelkomiteen
Tina Shagufta Kornmo – lege, samfunnsdebattant og stortingsrepresentant for Venstre
Jan Paul Brekke – forsker ved Institutt for samfunnsforskning
Liv Tørres– direktør ved Nobels Fredssenter

Den norske historien om bistand og å hjelpe vanskeligstilte andre steder startet for snart to hundre år siden, med oppstarten av de første misjonsforeningene på 1820-tallet. Hundre år senere skapte Fritjof Nansen seg et navn ikke bare som eventyrer og oppdager, men som en ambassadør for norske gode krefter og ønsker om å hjelpe.

Etter andre verdenskrig og avkolonialiseringen startet det vi kjenner som moderne bistandsarbeid, om enn fortsatt med tunge innslag av misjon. Og det var slett ikke bare historien om Jesus som ble brakt til hedningene — det var også det Vestlige evangeliet — vi brakte med oss våre egne metoder, verktøy og måter å organisere oss på. Siden, i takt med ideologiske strømninger, har bistandsarbeid blitt preget mer av fokus på samarbeid og gjensidig berikelse og forståelse.

Å redusere viljen til det gode til «å strikke sokker til hedningene» eller dumme nordmenn som bygger fryseanlegg for fisk i et av verdens varmeste strøk, er både forenklende og fordummende. Norsk vilje til å gjøre verden bedre var har vært både en viktig drivkraft for organisasjonslivet i Norge – og beviselig gjort livet bedre for hundretusenvis av mennesker som har vært mottagere av hjelpen.

Vi gir den omdiskuterte prosenten av BNP til bistand. Vi deler ut Nobels fredspris og er viktige bidragsytere til FNs fredsbevarende styrker. Men det er også vi som deltar i de kriger USA og NATO vil utkjempe. Og vi lukker i stadig større grad portene til Norge for verdens flyktninger. Og retorikken har hardnet dramatisk til siden rosetogene i 2011.

Folkesjela er raus under TV-innsamlingene hver høst, men er samtidig svært skeptisk til at nødhjelpstrengende skal komme hit. Vi vil ha dem «der», enten de lever et fattig liv hjemme eller bor i overfylte flyktningleirer.

Da 31 flyktningebarn fra Tibet kom til Norge i 1964, ble de mottatt med hornorkester og ordfører. I dag går veien til Norge gjennom avhørsprosesser og lange opphold i mottak med arbeidsforbud. Det som av avsender oppfattes som tradisjonell, «norsk» medmenneskelighet og ønsker om å hjelpe, blir omtalt som «godhetstyranni», ikke bare i kommentarfelter på Facebook, men langt inn i regjeringskontorene.